Operasjonsdag….

Så var dagen der. Jeg startet med havregrynsgrøt laget av Vilde og spist med liv og lyst. OK, i hvert fall spist. Matlysten var ikke helt på plass. Nervene var. Barn dro på skolen, og jeg skrev ferdig innlegget som ble publisert når jeg skulle være på bordet. Tok en kaffe. Kikket på klokken. Tok en kaffe til. Telefonalarmen ringer. Faste,

Jeg holdt meg opptatt med blogger, nyheter, TV, ryddet, tråkket, og endelig kunne jeg dusje. Hibiscrub en runde. For å desinfisere kroppen før operasjon. God tid. Tar en runde til. Rent håndkle. Rene klær. Tråkke.

Vi dro tidlig for å slippe kø og stress. Og mannen kjenner meg godt. Han tok meg med ned til vannet. I solen. Med barna, blikkstille vann, noen fugler, en båt som kjørte forbi. Filmen under er forsøkt laget med kommentarer hundre ganger, men nå orker jeg ikke teste mer og beklager om dere synes den er treig men ungene mine elsker den og jeg elsker dem.

Vi ankom Oslofjordklinikken i god tid. Tok et raskt og ikke tårevått farvel med mine før jeg fikk komme inn i en seng for å strekke på kroppen. Vips var anestesilegen der og vi gikk igjennom noen papirer før jeg fikk på meg operasjonstøy og på ny ble lagt ned. I tre minutter. For da kom kirurg Heskestad. Let’s get this done!

Han holdt rundt meg, sånn at du kjenner kroppsvarme- rundt, samtidig som han knep igjen skjorten min bak så ingen skulle se mine “behandlingsvennlige truser”. Forklarte meg rolig hva vi passerte, de ulike rommene, hva han skulle gjøre og han hadde en utrolig beroligende effekt på meg. Takk for varmen, fra hjertet!

Jeg plasserte meg selv i knestående posisjon på operasjonsbordet med anestesilege på en side og anestesisykepleier på den andre. Mine kalde hender er ikke lette å sette veneflon på, så etter fire forsøk endte den opp i armen og jeg kjente jeg raskt ble varm.

“Nå blir du bare litt varm, det er bare for å få deg til å slappe av, vi skal si i fra når vi setter narkosen” hører jeg han sier, og klapper meg på armen. Jeg puster og ser på noen som ordner i et skap. Tenker at sånne skap vil ikke jeg ha. Man ser jo alt rotet, hva med å henge noen tekstiler på innsiden der?

“Nå er vi klare” sier anestesilegen. “Jeg er redd” sier jeg uten at jeg egentlig har følt meg redd før nå…. akkurat nå kjente jeg det…… samtidig som jeg kjenner store, salte tårer renner nedover ansiktet mitt. De blir tørket forsiktig. Jeg hører en stemme tett inntil, helt inn i øret mens en stor, varm hånd holder meg fast rundt hodet mitt. “Jeg lover å passe godt på deg hele tiden”. Det virker. Jeg slapper av. Eller er det narkosen?

IMG_9073.JPG

Jeg våkner av at jeg er lykkelig. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet hvor jeg er. Jeg vet jeg er operert. Jeg vet jeg er i Sandvika. Men hvorfor er jeg lykkelig? Så kjenner jeg det. Og så begynner jeg å le. Venstre fot var “lam” fra ankel ved ankomst kl 16:30. Og her ligger jeg og “padler” febrilsk med føttene når jeg våknet fra narkosen?

“Hva driver du med” spurte sykepleieren. “Jeg vifter med føttene” svarte jeg, og lo igjen. “Hæ” sier hun og løfter dyna. “Neimenn, har du sett så fine føtter du hadde da” sa hun og lo med meg.

Så fikk jeg en klut over ansiktet for å sove. Men jeg er ingen papegøye. Jeg sovner ikke selv om du kaster et pledd over buret, eller klut over ansiktet for anledningen, jeg lå der og gliste og viftet med tærne. Fniste som en ungjente på vei hjem fra sin første date.

Etter en time var det opp å gå. Fikk litt hjelp til påkledning og så gikk jeg. Uten krykker, takk. Jeg gikk hele oppvåkningens lengde og fikk belønning i form av twist. Jeg var så flink at jeg fikk velge to. Både lakris og kokos, vern om dine favorittbiter!

Så gikk jeg hele lengden tilbake til en stol hvor jeg fylte ut hva jeg ville spise og drikke. Så kom frosten. jeg hakket og ristet, fikk over meg tepper, sendte meldinger til de nærmeste og alle som hadde vært bidragene faktorer til at jeg var der jeg var om at jeg var våken og viftet på tærne.

Leste meldinger fra de som visste jeg skulle våkne ved disse tider. “waky waky, på tide å våkne opp” fra tøffe gutter. Og så kom en streng melding fra spesialisten innenfor anestesi:

“Du skjelver på grunn av gass. 12,5 mg petidin kurerer det. Godt å høre at du har det bra og vifter med tærne. God bedring”. I mangel på hva jeg egentlig skulle si så bare viste jeg sykepleieren meldingen og ba henne ringe han om hun ikke hadde noen å konferere med. Ja, man blir da litt eplekjekk på dop, må vite?

Det gikk ikke mange minuttene før hun kom med noe i en sprøyte og jeg svarte anestesilegen min på fjernvakt. “Du er amazing, takk! Har fått “noe” nå. De sa ikke hva (men enhjørningene sier det er bra saker). Spiser mat og drikker kaffe”. Og så frøs jeg ikke lenger. Og fortsatte å spise mine høye, nysmurte smørbrød (nei, ikke svett ost på tørt brød, vi snakker ferske rundstykker med roastbiff, laks, nespresso kaffe, twist og eplebiter med ferskpresset juice).

Kirurgen kom og smilte bredt! Vanskelig å ikke glise når dama i stolen gnistrer! Og ler, GAPSKRATTER faktisk, og bare:” seeeee her’a, Heskestad, her har du gjort en bra jobb altså. Dette må være det beste du har gjort, se nåååååå vifte på tærne sant dette er mesterverk, hæ, er du stolt nå eller”?

Da bare så han på meg og sa: “eg så jo eg kunne jobben min, Anja”… Men jeg sverger han var blank i øya! Det kan være narkosen. Det kan være at det var sent på kvelden. Det kan også være at han var glad på mine vegne, og at jeg på ingen måte gadd legge litt skjul på hvor glad jeg var.

Og jeg gikk og jeg tekstet, tekstet og gikk. Og så hørte jeg Nina som skulle kjøre meg hjem og siden jeg var siste jente ut så fikk hun komme inn. Jeg skal ikke si så mye om de andre som hadde forlatt åstedet annet enn at jeg tipper på høyden nesen deres ble holdt at deres saldo er vesentlig mer positiv enn min. Men kalkunhalsen kunne de jo kostet på seg å fjerne når alt annet var stramt?

Og så gikk vi. Klokken 20:30 er jeg ute. Fire timer fra ankomst er livet et vesentlig bedre sted å være. Nina bar krykker og bag og vips var vi på veien. Jeg ringte husbonden og rapporterte. Jeg ringe mamma og rapporterte. Og så måtte vi stoppe, for man kan jo ikke sitte ubegrenset så tett på operasjonen.

For en som aldri har testet frappe før på søndag var det jo ingen grunn til å stoppe nå? McDonalds på Alnabru ble stedet for frappe nummer to. Og jeg gikk og jeg smilte, smilte og gikk. Og fikk hjernefrys. Så ringte Lars. For det er ikke alle som stoler på en tekstmelding. Noen må høre stemmen for å høre om det stemte. Og det gjorde det selvsagt, så fikk han sove godt også.

Vel hjemme ble jeg tatt i mot av to overlykkelige unger og en mann som var sjokkert. Resten av kvelden sa han gang på gang for en forskjell fra sist. Da lå jeg seks dager på sykehus, hadde smerter, gråt og gråt før jeg til slutt kom hjem “og var mer død enn levende i to uker til”. Og fortsatte å gråte med ujevne mellomrom.

Etter tre timer klarte jeg å rotere føttene, som rotorblader på et helikopter, og at det blir verre å holde seg i ro i seks uker denne gang kan jeg lett se… Heldigvis kan jeg begynne å svømme etter tre uker (en uke etter at stingene er tatt, man må bare være sikker på at det er tett først).

“Du kommer mest sannsynlig ikke til å sove noe godt i natt. Det er helt normalt” sa sykepleieren da jeg dro. Så på trass så har jeg sovet som en engel, kun våknet fire ganger men sovnet lett på nytt.

I dag våknet jeg og følte meg som en million dollar. “Million Dollar Babe” har jeg blitt kalt. Litt fordi operasjonen er dyr men selvsagt mest fordi jeg har sovet og ser vesentlig bedre ut enn på lenge.

Dagen i dag har vært som kvelden i går. Telefonen har nesten ikke stått stille. Den har ringt, det har tikket inn tekstmeldinger, facebookmeldinger, snapchat, instagram og Kik. Og jeg har ikke felt en tåre siden jeg våknet. OK, jeg innrømmer at det har presset på noen ganger, men av takknemlighet og ikke av smerter.

2014-08-28 19.09.10

Nina og Sofie kom innom med klemmer, roser, søte hjertesukkertøy og enda en frappe med karamell. Jaja, får stramme inn reima i morgen kanskje? Hehe, men for en form. For en dag. Og for en latter det ble når sykepleieren ringte for oppfølging og jeg boblet minst like mye som i går!

Sykepleier: Hei hei, Anja! Hvordan er formen din i dag, vifter du med tærne i dag også? *latter i bakgrunnen*

Anja: Selvsagt, jeg kan også rotere og legge på lydeffekter om du vil. Jeg har sovet skikkelig godt på trass og jeg ser bare føkking amazing ut, jeg har sånn energi, jeg gjør som vi sa, jeg ser på TV, står opp og lager kaffe og drikker vann, ser mer på TV, og så må jeg opp og tisse, og så legger jeg meg og ser mer TV, før jeg må spise, jeg spiser i senga også….

Sykpleier: Herregud, du ER virkelig sånn til vanlig du? *ny latterkule* Nå må du roe deg ned, du ble operert i ryggen for under et døgn siden! Det er nå du skal legge grunnlaget for å takle energien din til neste år på disse tider. Men om du kjeder deg kan jeg sende deg målene mine, så kan du strikke en Skappel- genser til meg også?

Men se her, da, se på denne videoen…. den er tatt en time etter operasjonen og jeg kan ikke annet enn å smile igjen og igjen. Beina mine er alt annet enn vakre og velformede. Men ærlig talt, hvem faen bryr seg? Se hva de kan:

Anja Holt

Født 4.mars 1976. Er nok landets stolteste mamma til to perfekte prinsesser med en og annen nykke eller to (Ida er født i 2003 og Vilde i 2005). Jobber full tid som salgssjef og bruker en del tid på trening fordi jeg også liker å lage (les= spise) mat.

5 Comments:

  1. Jeg har vært piss-redd for deg. Eller; rettere sagt for ryggen din. Så redd at jeg turte ikke engang å skrive noe på den forrige posten din – i tilfelle at det skulle bli sånn dårlig kosmisk-karma…. Strutsefenomenet. Stikk hodet i sanden og håp på det beste. Om jeg har sovet? Ikke mye. Den padle-videoen slo meg ut tilslutt.

    Nå er jeg bare glad. Og padler litt for meg selv her jeg sitter. Og takker kirurgen som fikset deg. Og endelig kan jeg puste. Og sove. Uten å være redd. Som pasient selv er det rart å kjenne på hvordan det er å være på “den andre siden” , hvor man ikke kan gjøre noe annet enn å håpe og man lever i ett emosjonelt kaos.

    Takk for at DU er tilbake .

  2. Hihi.. for en fornøyelig lesning.
    Glad du føler deg tipptopp! Ønsker deg alt godt i hele verden 🙂

    God helg!

  3. Herlige DU <3 Gooood bedring, snuppa <3 DU skriver så jeg både får tårer og høylydt latter <3 klem ifra meg <3

  4. Et fantastisk innlegg, morsomt og fullt av gode nyheter 😀
    Ønsker deg en deilig rekonvalesens!

    Ps Huske for meg selv: Del aldri en Twistpose med Anja. Hos vil ha alle de beste bitene.

    • @Sukkerspinnengelen: Tusen takk og jeg liker å dele av meg med det gode som skjer på flere arenaer. Jeg har en herlig rekonvalens (kan man si det slik?). Om du hadde kommet på besøk skulle du fått både kokos og lakris. Om du er kjapp nok! 😉 Stor klem og takk for hyggelig hilsen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.