IMG_9134.JPG
Vilde har ansvar for oppvaskmaskinen. Hun skyller, setter inn, starter og rydder ut. Hver eneste dag. Noen ganger flere ganger om dagen. Hun klager ikke. Det vil si, hun klager ikke på oppgaven. Hun klager derimot høylydt på de som ikke skyller tallerken rett etter maten.

Nå skjønner jeg hvorfor du sier at vi må skylle med en gang, mamma, det er jo helt håpløst å vente bare litt!
- Vilde (9 år og svett med oppvaskbørste)

Ida har ansvar for vaskemaskinen. Hun sorterer klær, starter vaskemaskiner, tørketromler, henger opp og fordeler rent tøy. Som sin yngre søster klager hun ikke på oppgaven i seg selv. Hun, som sin søster, har dog noe hun brummer for. Så mye klesvask det blir i denne familien!

Jeg sover borte en natt. Jeg glemmer å gå innom vaskerommet dagen etter der også. Og nå er det snart skittentøy til taket? Nå skjønner jeg jo at du ikke gjemmer deg når du er her nede!
- Ida (11 år og oppgitt over hvor mye klesvask som kan produseres på en dag)

Selv er jeg jo litt ubrukelig på så mange punkter for tiden. Men jeg kan lese leselekser med Vilde. Jeg kan minne dem på å ta med matbokser til skolen. Jeg kan børste håret til Ida fordi hun synes det er deilig. Og jeg kan, som bildet viser, være en tavle som man kan klistre lapper på så man ikke skriver den samme tingen på handlelista to ganger.

  

IMG_9133.JPG
Når man våkner etter en natt man har sovet godt. Som i “har ikke vært våken en eneste gang”. Legg til at den siste gangen man opplevde en smertefri natt uten oppvåkning var en eller annen gang mellom første og andre uka i juli…

Da er det så innafor å drikke kaffe i senga, kose seg med surt smågodt til frokost og “Stella” på senga med Dr.Phil på skjermen. Etter at man har delt den gledelige nyheten vel og merke.

Ønsker dere alle en herlig dag og takker igjen for alle som passer på meg på alle mulige måter. Jeg er verdens heldigste!

  

Så var dagen der. Jeg startet med havregrynsgrøt laget av Vilde og spist med liv og lyst. OK, i hvert fall spist. Matlysten var ikke helt på plass. Nervene var. Barn dro på skolen, og jeg skrev ferdig innlegget som ble publisert når jeg skulle være på bordet. Tok en kaffe. Kikket på klokken. Tok en kaffe til. Telefonalarmen ringer. Faste,

Jeg holdt meg opptatt med blogger, nyheter, TV, ryddet, tråkket, og endelig kunne jeg dusje. Hibiscrub en runde. For å desinfisere kroppen før operasjon. God tid. Tar en runde til. Rent håndkle. Rene klær. Tråkke.

Vi dro tidlig for å slippe kø og stress. Og mannen kjenner meg godt. Han tok meg med ned til vannet. I solen. Med barna, blikkstille vann, noen fugler, en båt som kjørte forbi. Filmen under er forsøkt laget med kommentarer hundre ganger, men nå orker jeg ikke teste mer og beklager om dere synes den er treig men ungene mine elsker den og jeg elsker dem.

Vi ankom Oslofjordklinikken i god tid. Tok et raskt og ikke tårevått farvel med mine før jeg fikk komme inn i en seng for å strekke på kroppen. Vips var anestesilegen der og vi gikk igjennom noen papirer før jeg fikk på meg operasjonstøy og på ny ble lagt ned. I tre minutter. For da kom kirurg Heskestad. Let’s get this done!

Han holdt rundt meg, sånn at du kjenner kroppsvarme- rundt, samtidig som han knep igjen skjorten min bak så ingen skulle se mine “behandlingsvennlige truser”. Forklarte meg rolig hva vi passerte, de ulike rommene, hva han skulle gjøre og han hadde en utrolig beroligende effekt på meg. Takk for varmen, fra hjertet!

Jeg plasserte meg selv i knestående posisjon på operasjonsbordet med anestesilege på en side og anestesisykepleier på den andre. Mine kalde hender er ikke lette å sette veneflon på, så etter fire forsøk endte den opp i abuen og jeg kjente jeg raskt ble varm.

“Nå blir du bare litt varm, det er bare for å få deg til å slappe av, vi skal si i fra når vi setter narkosen” hører jeg han sier, og klapper meg på armen. Jeg puster og ser på noen som ordner i et skap. Tenker at sånne skap vil ikke jeg ha. Man ser jo at rotet, hva med å henge noen tekstiler på innsiden der?

“Nå er vi klare” sier anestesilegen. “Jeg er redd” sier jeg uten at jeg egentlig har følt meg redd før nå…. og jeg kjenner store, salte tårer renner. De blir tørket forsiktig. Jeg hører en stemme inn i øret mens en stor, varm hånd holder meg fast rundt hodet mitt. “Jeg lover å passe godt på deg hele tiden”.

IMG_9073.JPG

Jeg våkner av at jeg er lykkelig. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet hvor jeg er. Jeg vet jeg er operert. Jeg vet jeg er i Sandvika. Men hvorfor er jeg lykkelig? Så kjenner jeg det. Og så begynner jeg å le. Venstre fot var “lam” fra ankel ved ankomst kl 16:30. Og her ligger jeg og “padler” febrilsk med føttene når jeg våknet fra narkosen?

“Hva driver du med” spurte sykepleieren. “Jeg vifter med føttene” svarte jeg, og lo igjen. “Hæ” sier hun og løfter dyna. “Neimenn, har du sett så fine føtter du hadde da” sa hun og lo med meg.

Så fikk jeg en klut over ansiktet for å sove. Men jeg er ingen papegøye. Jeg sovner ikke selv om du kaster et pledd over buret, eller klut over ansiktet for anledningen, jeg lå der og gliste og viftet med tærne. Fniste som en ungjente på vei hjem fra sin første date.

Etter en time var det opp å gå. Fikk litt hjelp til påkledning og så gikk jeg. Uten krykker, takk. Jeg gikk hele oppvåkningens lengde og fikk belønning i form av twist. Jeg var så flink at jeg fikk velge to. Både lakris og kokos, vern om dine favorittbiter!

Så gikk jeg hele lengden tilbake til en stol hvor jeg fylte ut hva jeg ville spise og drikke. Så kom frosten. jeg hakket og ristet, fikk over meg tepper, sendte meldinger til de nærmeste om at jeg var våken og viftet på tærne.

Leste meldinger fra de som visste jeg skulle våkne ved disse tider. “waky waky, på tide å våkne opp” fra tøffe gutter. Og så kom en streng melding fra spesialisten innefor anestesi:

“Du skjelver på grunn av gass. 12,5 mg petidin kurerer det. Godt å høre at du har det bra og vifter med tærne. God bedring”. I mangel på hva jeg egentlig skulle si så bare viste jeg sykepleieren meldingen og ba henne ringe han om hun ikke hadde noen å konferere med.

Det gikk ikke mange minuttene før hun kom med noe i en sprøyte og jeg svarte anestesilegen min på fjernvakt. “Du er amazing, takk! Har fått “noe” nå. De sa ikke hva (men enhjørningene sier det er bra saker). Spiser og drikker kaffe”. Og så frøs jeg ikke lenger. Og fortsatte å spiste mine høye, nysmurte smørbrød (nei, ikke svett ost på tørt brød, vi snakker ferske rundstykker med roastbiff, laks, nespresso kaffe, twist og eplebiter med ferskpresset juice).

Kirurgen kom og smilte bredt! Vanskelig å ikke glise når dama i stolen gnistrer! Og ler, GAPSKRATTER faktisk, og bare:” seeeee her’a, Heskestad, her har du gjort en bra jobb altså. Dette må være det beste du har gjort, se nåååååå *vifte på tærne* sant dette er mesterverk, hæ, er du stolt nå eller”?

Da bare så han på meg og sa: “eg så jo eg kunne jobben min, Anja”… Men jeg sverger han var blank i øya! Det kan være narkosen. Det kan være at det var sent på kvelden. Det kan også være at han var glad på mine vegne, og at jeg på ingen måte gadd legge litt skjul på hvor glad jeg var.

Og jeg gikk og jeg tekstet, tekstet og gikk. Og så hørte jeg Nina som skulle kjøre meg hjem og siden jeg var siste jente ut så fikk hun komme inn. Jeg skal ikke si så mye om de andre som hadde forlatt åstedet annet enn at jeg tipper på høyden nesen deres ble holdt at deres saldo er vesentlig mer positiv enn min. Men kalkunhalsen kunne de jo kostet på seg å fjerne når alt annet var stramt?

Og så gikk vi. Klokken 20:30 er jeg ute. Fire timer fra ankomst er livet et vesentlig bedre sted å være. Nina bar krykker og bag og vips var vi på veien. Jeg ringte husbonden og rapporterte. Jeg ringe mamma og rapporterte. Og så måtte vi stoppe, for man kan jo ikke sitte ubegrenset så tett på operasjonen.

For en som aldri har testet frappe før på søndag var det jo ingen grunn til å stoppe nå? McDonalds på Alnabru ble stedet for frappe nummer to. Og jeg gikk og jeg smilte, smilte og gikk. Og fikk hjernefrys. Så ringte Lars. For det er ikke alle som stoler på en tekstmelding. Noen må høre stemmen for å høre om det stemte. Og det gjorde det selvsagt, så fikk han sove godt også.

Vel hjemme ble jeg tatt i mot av to overlykkelige unger og en mann som var sjokkert. Resten av kvelden sa han gang på gang for en forskjell fra sist. Da lå jeg seks dager på sykehus, hadde smerter, gråt og gråt før jeg til slutt kom hjem “og var mer død enn levende i to uker til”. Og fortsatte å gråte med ujevne mellomrom.

Etter tre timer klarte jeg å rotere føttene, som rotorblader på et helikopter, og at det blir verre å holde seg i ro i seks uker denne gang kan jeg lett se… Heldigvis kan jeg begynne å svømme etter tre uker (en uke etter at stingene er tatt, man må bare være sikker på at det er tett først).

“Du kommer mest sannsynlig ikke til å sove noe godt i natt. Det er helt normalt” sa sykepleieren da jeg dro. Så på trass så har jeg sovet som en engel, kun våknet fire ganger men sovnet lett på nytt.

I dag våknet jeg og følte meg som en million dollar. “Million Dollar Babe” har jeg blitt kalt. Litt fordi operasjonen er dyr men selvsagt mest fordi jeg har sovet og ser vesentlig bedre ut enn på lenge.

Dagen i dag har vært som kvelden i går. Telefonen har nesten ikke stått stille. Den har ringt, det har tikket inn tekstmeldinger, facebookmeldinger, snapchat, instagram og Kik. Og jeg har ikke felt en tåre siden jeg våknet. OK, jeg innrømmer at det har presset på noen ganger, men av takknemlighet og ikke av smerter.

2014-08-28 19.09.10

Nina og Sofie kom innom med klemmer, roser, søte hjertesukkertøy og enda en frappe med karamell. Jaja, får stramme inn reima i morgen kanskje? Hehe, men for en form. For en dag. Og for en latter det ble når sykepleieren ringte for oppfølging og jeg boblet minst like mye som i går!

Sykepleier: Hei hei, Anja! Hvordan er formen din i dag, vifter du med tærne i dag også? *latter i bakgrunnen*

Anja: Selvsagt, jeg kan også rotere og legge på lydeffekter om du vil. Jeg har sovet skikkelig godt på trass og jeg ser bare føkking amazing ut, jeg har sånn energi, jeg gjør som vi sa, jeg ser på TV, står opp og lager kaffe og drikker vann, ser mer på TV, og så må jeg opp og tisse, og så legger jeg meg og ser mer TV, før jeg må spise, jeg spiser i senga også….

Sykpleier: Herregud, du ER virkelig sånn til vanlig du? *ny latterkule* Nå må du roe deg ned, du ble operert i ryggen for under et døgn siden! Det er nå du skal legge grunnlaget for å takle energien din til neste år på disse tider. Men om du kjeder deg kan jeg sende deg målene mine, så kan du strikke en Skappel- genser til meg også?

Men se her, da, se på denne videoen…. den er tatt en time etter operasjonen og jeg kan ikke annet enn å smile igjen og igjen. Beina mine er alt annet enn vakre og velformede. Men ærlig talt, hvem faen bryr seg? Se hva de kan:

  

Sponset

2014-08-25 13.23.08-2

Neglelakken er tatt av. Leggene er barbert. Det er noen uker til neste gang. I hvert all om det blir som sist. Jeg er klar. Jeg har antibiotikaen i medisinskapet ved siden av smertestillende med trekanter på. Jeg har lastet ned en lydbok og sjåfør er ordnet. Jeg er rolig. Jeg har blitt undersøkt, jeg har lest, konferert og jeg har googlet. Jeg har fått epikrisen. Nå er det ingen vei tilbake.

2014-08-24 15.04.43

Hva skjuler seg i pakken fra Myke Mule? (Sponset)

Når dette innlegget kommer ut har jeg vasket kroppen to ganger med Hibiskcrub. I går kveld og når jeg sto opp i dag. Jeg har sovet i rent sengetøy i natt og jeg har tatt på meg rene klær. Fordi man aldri vet hva som skje har jeg også pakket ned en bag med et skift, tannbørste og deodorant. Så er jeg vel kontrollfreak, da… se om jeg bryr meg, hehe!

2014-08-24 15.06.06

Jeg har fastet i seks timer. Jeg har med meg fire ekstra batterier til telefonen tilfelle jeg ikke får sove de tre timene før avreise. Som jeg håper jeg får sove… vær så snill, la meg få sove! Hvis jeg ikke får sove blir jeg et monster. Som koker kraft i halvsøvne og mister masker i strikketøyet. Jeg som ikke engang liker å strikke….

2014-08-24 15.07.22ET LITE RAPP” – 199,00kr – Dette armbåndet skal hjelpe deg med å tenke positivt… Glemmer du deg bort og tenker i negative baner, gir du bare deg selv “et lite rapp” med strikken!Etter hvert vil de positive tankene komme oftere og oftere! Prøv da, vel…? (Sponset)

Du kan lese mer om diagnosen her: Ny prolaps. Nye sjanser.

Akkurat nå ligger jeg mest sannsynlig alene på Oslofjordklinikken og synes synd på meg selv. Sjansen er til og med til stede for at jeg både gråter og synes litt synd på meg selv. Rundt halsen har jeg “Flink pike kan du være sjøl”! Er hånda mi klam rundt smykket eller snurrer jeg det lekent rundt fingrene?

2014-08-25 15.09.12

WORDS“- 499,00kr – Denne våren går jeg med “Flink pike kan du være selv”… Hva passer for deg? Selve smykket (20 mm. i diameter) er i holdbart rustfritt stål og glass, og kjedet er nikkelfritt… Er 90 cm. i full lengde, men kan med letthet kuttes kortere:-) (Sponset)

Tenker helt sikkert på de som venter på meg når jeg kommer hjem om noen timer, for jeg skal hjem (selv om jeg har pakket bag tilfelle rottefelle, jeg skal hjem). Fokusere på å puste rolig og ikke tenke på alle potensielle komplikasjoner. For det er utenfor min kontroll. Det går bra. Klart det går bra.

2014-08-25 15.35.24

SMALLTALK” – 399,00kr – Dette smykket har plass til et lite, men slående budskap… Selve smykket er bare 14mm. i diameter, og er laget i rustfritt stål og glass:-) Enkelt og vakkert… Kommer i et 85 cm. langt kjede:-) (Sponset)

23.april 2013 postet jeg “nydusjet og klar”. Selv om tonen utad kanskje var rolig var jeg spak i fjor da jeg tastet: “Send en god tanke eller to. For jeg er litt nervøs i magen min” var jeg ikke helt kul. På en annen side gikk det så fort fra jeg tok MR til kirurgen satt på sengekanten og anbefalte operasjon, til jeg sto i dusjen, sa “sees snart” til mann og barn og ble rullet ned. Nå har jeg hatt nedtelling i seks dager. Det kiler mer nå selv om jeg er glad jeg slipper den akuttfasen jeg hadde sist. Men nå er jeg klar. Ventetiden er over. Let’s get this show started!

2014-08-24 15.05.42

“HJERTE MED MENING” – 499,00kr – Dette hjertet (ca. 5 cm.) minner oss på noe som er viktig…….. Litt “røft” i stilen, og har en noe antikk look:-) Kommer med et 90 cm. langt kjede i rustfritt stål…, nikkelfritt! (Sponset)

I mens jeg er på Oslofjordklinikken hadde det vært hyggelig om akkurat du la igjen en kommentar under her. Fordi alle smykkene i dette innlegget, minus “Flink pike kan du være selv”, skal deles ut til en av mine lesere.

Kriteriene for å være med i trekningen er ikke store. Du skal bare legge igjen en kommentar. Du kan anbefale at en venn eller venninne som fortjener et smykke. Et tips på hva jeg kan gjøre etter operasjonen. Oppskrift på det beste du vet å spise. Et herlig ordtak. Bruk fantasien – men legg igjen en kommentar – så er du med i trekningen!

  

IMG_9021.JPG
Hva argumentene er vites ei. Men noen har et forklaringsproblem!

Jeg har vel også et forklaringsproblem. Jeg må faktisk si unnskyld til ungene som jeg automatisk trodde sto bak forsvinningen. De er nemlig litt smått allergiske mot ballader…. og det er ikke mor. Og mor synger gjerne med. Og det bør hun egentlig ikke gjøre i dusjen heller. Selv om hun er alene i huset.

Tilbake til funnet i beste CSI stil:
For selv om det kan se ut som det er noe integrert med denne pc- skjermen så er det ikke det. For her er radioen funnet. På mannens hjemmekontor i “Hulen”… Ved siden av den sorte skjermen er min sorte dabradio! Se så pen den er, da!

Jeg måtte slå den av for å klare å ta et bilde uten skjelvinger. Den sto på Internettkanalen “Cadena Dial” som er en spansk radiokanal. Lokale rytmer som fremmer uanstendige hoftevrikk strømmer klokkerent fra høyttalerne…. for lyden er knallbra! Hva skjedde med Radio Norge på Dab, liksom?

Så nå må jeg faktisk rett og slett ut for å kjøpe flere slike ser det ut til. For jeg synes det faktisk var koselig å ha en radio som summet i bakgrunnen. Har det skjedd? Har jeg blitt voksen? Har jeg faktisk vokst av meg denne allergien mot radio? Kan jeg snart kjøre bilturer uten mål og mening også som jeg skrev om i “søknaden om å vinne en DAB- radio

  

2013-07-09 23.13.44Kyoshinkai Karate

Jeg har blitt bedt om å skrive et innlegg om barn og kampsport. Dette er rett og slett Lammelårets dag i bloggen. Takk for inspirasjon og jeg tar veldig gjerne i mot slike utfordringer.

Gutter som trener aktivt innen kampsporter som boksing, kickboksing, bryting, vektløfting, karate, Tae Kwon Do og judo, har betydelig større sjanse for å utvikle voldelig og antisosial atferd.

Nå har ikke jeg gutter. Men med noe fartstid i klubben kan jeg nå skryte på meg. Til gjengjeld har jeg to fine jenter. Og de har drevet innenfor “fullkontakt” karate en stund. Dog uten veldig mye kamptrening. Vi har deltatt på to sommerleire og der har vi møtt utøvere fra hele landet.  Om det er noen som har droppet ut før vi har møtt dem vet jeg ikke. Men jeg har ikke merket noen med voldelig adferd i egen klubb på denne tiden (som er landets største klubb innenfor kyokushin karate).

Når det gjeder antisosial vil jeg bare si en ting. Vi meldte oss inn i Lørenskog karateklubb fordi vi ble anbefalt dette av Anette som en morsom trening med barn. Vi fikk en familie på kjøpet. Og karateleiren har jeg jo tidligere sammenlignet med et slektstreff hvor alle faktisk liker hverandre. Vis meg den familien som ikke er spilttet i minst to deler i dag… vi er jo alle mer eller mindre medlemmer av dysfunksjonelle familier i en eller annen grad.

2013-07-05 22.40.21Familiebildet

Det er snørr og tårer. Det er smil og latter. Det er trening så svetten renner hos små og store. Og så bytter vi barn på tvers av kjønn og alder. Jeg vil påstå at våre barn har blitt enda mer rause. At Ida (11 år) kan ha besøk av Oliver (12 år) som igjen kan passe på Vilde (9 år) mens Aida (8 år) strekker armene opp for å få en klem av meg mens hun sukker “det er så lenge siden jeg har sett deg, kan jeg få være med deg hjem i dag”?

Foreldre møtes ute og hjemme hos hverandre. Det skravles om alt fra barnetrening, egne graderinger, oppskrifter på kaker, vi feirer hverandres bursdager og drikker litervis med kaffe i løpet av en sesong

Alt annet enn antisosial tenker jeg vi sier. Det er i hvert fall min erfaring.

De to forskerne mener at kulturen i miljøene oppfordrer til denne type adferd.

Hos oss er det ikke oppfordret til hverken “voldelig adferd” eller “antisosial adferd”. Grunnlaget for de aller fleste grener innenfor kampsport er disiplin og respekt. Og man tar vare på hverandre. Igjen er sommerleiren et godt eksempel. Om mitt barn blir skadet er det like naturlig at en fra Bryne tar vare på henne som en i fra Lørenskog. Alle er på samme lag og har samme fokus og interesse. Og det er klare regler for hva som er lov og ikke.

Samtidig er det ikke en idrett hvor det praktiseres reservebenk. Barna graderes men de konkurrerer jo mest mot seg selv og det de klarte sist. Selvsagt er det en viss krav til kunnskap men det er sjelden her utfordringene ligger for de som møter opp jevnt og trutt.

2013-07-09 23.13.31

Shihan (med åtte gullstriper, takk) fra Spania og meg, i 2013

I en Gi (dvs karatedrakt) knyttes det bånd på tvers av kjønn, alder, by og land. Du fjerner all staffasje. Alle blir behandlet likt. Alle har det samme regelsettet. Det spiller ingen rolle om du går i Gucci, bruker leppestift i skolegården, kjører til skolen i den nyeste Mercedesen, har diamant i begge øra som gutt eller om sparkesykkelen din er fra 2010 og arvet fra storebror. Når du går inn i dojo’n (treningshallen) er alt fjernet, du står igjen i en ren og hvit drakt og er akkurat lik alle andre.

For de som har tøffe dager hjemme og på skolen kan man kanskje få ut litt steam på treningen. Jeg klarer ikke å få dette til å bli feil heller. Innimellom er det godt å kunne skrike lungene tomme for luft og slå hardt i en pute. Sparke det man klarer, igjen og igjen. I kontrollerte former.

At du i tillegg må ta ordre fra andre voksne. Være tålmodig. Være stille når det kreves. Det kan være ganske så utfordrende for mange barn. Prøv å argumentere på at dette ikke er nyttig å lære.

Kampsport er ganske allsidig idrett allikevel. Det er selvforsvar, teknikker, koordinasjon, styrke og kondisjon. På tross av at det både er slag og spark vil jeg påstå at jeg har hørt om flere skader blandt barn som driver med ballsport enn med våre karatebarn.

Når de blir voksne hender det dog at det går et ribbein eller to i kampens hete. Det er noe som skjer når man går på matta i en konkurranse. Det kalles adrenalin. Men det er høy fokus på sikkerhet på trening. Der brukes det hjelm, tannbeskyttere, hansker, leggskinner og vester. Fokuset er på å bli bedre og ikke slå hverandre i hjel.

Da vi flyttet til Fjellhamar kjente vi ingen. Første 17.mai toget så hadde vi en klasse som vi kunne rope “hurra” til. I år var det kokkobananas. Det er jo for pokker karatefolk i hele toget og vi var nesten hese når toget bokstavelig talt hadde gått.

Jeg er stolt av å være med i Lørenskog karateklubb. Det er et sted hvor jeg blir tatt i mot med åpne armer og møter ekte omtanke og omsorg. Når ungene går til sine treninger vet jeg de blir ivaretatt av dyktige, kompetente mennesker som virkelig bryr seg om dem som om det faktisk var ekte blodsbånd som bandt dem sammen. De blir utfordret. De blir motivert. De ler. Og de blir sett, alle som en.

Hva tenker du om barn og kampsport?

Sitatene er hentet fra en sak http://www.abcnyheter.no/ skrev i 2005.
  

IMG_9022.JPG

I går hentet jeg en Dabradio fra Likenshare. Jeg satt og programmerte den selv i går, for så enkelt var det, og gikk strålende til sengs vel vitende om at jeg skulle få en ekstra spiss på morgendagens frokost med en av de forhåndsinnstilte kanalene. Vi startet dagen rolig med frokost og behagelig musikk. Ungene kikket på klokka og vi hadde full kontroll.

Men nå er den borte? Bordet står igjen. Kubbelyset står igjen. Men hvor har det blitt av radioen min?

  

langkokt entrecote crockpot slowcooker

Rester av entrecoté og bearnaisesausen fra Veronica sin bursdag på søndag. Resten av potetene, gulrøttene og løk fra grønnsaksskuffen. Så kjekt å få tømt alt på en gang. Jeg liker å bruke alt før jeg kjøper nytt.

Gulrøtter, løk og kjøtt i crockpot med kjøttbuljong. Tømte den siste slumpen av soyasaus, en dæsj rødvinseddik, satt kjelen på “low” og la meg til å sove igjen. Potetmosen ble pyntet med en slapp vårløkkvist som jeg fant innerst på en hylle. Glemt og forlatt men tatt frem fra glemselen for å sette spissen på en rar rett.

Fornøyd? Gjett om! Grete Roede vennlig? Langt i fra. Kunne jeg invitert Hellstrøm? Uten å blunke! Laget med kjærlighet av eksisterende mat, ingenting har gått til spille. Hva er det vel å ikke like ved det? Og så har man fått i seg tidlig middag for en gangs skyld. Det betyr at man ikke får hold på treningen halv sju!

  

Jeg har det med det å bli litt sånn “starstrucked”. De som har fulgt bloggen min en stund husker kanskje at jeg så ut som en fisk på land da jeg møtte Casa Kaos på boksignering for en tid tilbake? Hvis ikke kan du lese det her: Starstrucked!

Jeg blir fortsatt litt skjelven når hun svarer på meldingne mine, forresten. Jeg er bare en mamma på Fjellhamar. Jeg er ikke engang journalist. Jeg har hundre skrivefeil men snille venner som ikke kommenterer dem. Og på søndag fikk jeg plutselig denne tilsendt:

Hey! Leste nettopp et intervju med deg på mammanett. Veldig bra!

Seriøst? Hæ? Sier HUN det? Og hvordan har hun kommet over denne artikkelen nå? Den er jo to år gammel? Og så surfer jeg videre, etter at vi selvsagt chattet litt til (som jeg gjør med alle de store bloggerne, not).

2014-08-24 22.28.44Og der…. Mens jeg skulle sjekke om Brad endelig hadde dumpet Angelina eller om George Clooney skulle ha en ny norsk skuespiller med kreativ gangstil til neste reklame, der var den vøtt.

“Mange foreldre starter for sent”. Jeg klikket inn, og der var VI? Bilder av Vilde, Ida og mamman deres. Meg! *barnslig knis*

Oppdatert artikkel!

De kunne jo brukt en av våre bilder på toppen, synes jeg selv da. Men hallo, når man kjører lekebil og ikke klarer plukke opp ting fra gulvet skal man vel egentlig bare være fornøyd med litt positiv oppmerksomhet.

Dessuten er det kommentarfelt her. Men foreløpig har jeg ikke blitt slaktet. Det er jo alltid litt spennende vet jeg…. i noen blogger er det jo mer action under enn i selve hovedinnlegget.

  

“En mann ved navn Ove” av Fredrik Backman

Ove er 59 år. Han kjører Saab. Til tross for at han ble sparket som styreleder i borettslaget for flere år siden (i det som Ove selv bare omtaler som «statskuppet»), klarer han ikke å la være å blande seg inn. Han sjekker at alt er på stell, og at ingen bryter reglene.

Men når de nyinnflyttede naboene i rekkehuset midt imot er så uheldige å ødelegge Oves postkasse, blir det opptakten til en humoristisk og hjertevarm historie om rufsete katter, uventet vennskap – og kunsten å rygge med tilhenger. Det som skjer, kommer til å forandre en mann og et borettslag for alltid.

En roman om kjærlighet, skikkelig verktøy og betydningen av alltid å kjøre Saab.

2014-08-25 13.44.10Jeg hører for tiden på denne boken. Via Ebok. En app på telefonen. Jeg trenger ikke holde boken. Hodetelefoner mens jeg ligger i senga, bretter klær eller smører mat.

Jeg har planer om å bli ferdig med denne i løpet av onsdag formiddag. Da skal jeg laste ned en ny.

På iPhone søker du etter “EBOK”, appen er gratis, og så er det bare å søke etter titler. 

For å lese ebøkene trenger du bare en gratis EBOK.NO-app.Du kan lese om dette for de respektive med direktelinker under:

Vil du også oppdage hvordan det er å høre på en bok? Ligge helt avslappet, eller kjøre en lang tur, mens noen forteller om noe du ikke hadde hørt før? Vil du slippe å betale også, sier du? Vel, da har du sjansen nå.

Takket være Likenshare kan du nå laste ned boken “Gjelden” helt uten kostnader.

“Gjelden” av Kristine S. Henningsen

Sytten år gamle Susanne bor i Holmenkollen sammen med foreldrene og en bror med autisme. Hun lever et tilsynelatende perfekt liv, men likevel kjenner hun en uro og dragning mot noe annet – særlig mot den to år eldre Chris, som spiller i band og er en del av den såkalte Hovseter-gjengen. Kontrasten mellom livet i Holmenkollen og på Hovseter er stor, og når Chris i tillegg har en mørk fortid som er i ferd med å innhente ham, blir Susanne dratt inn i en ukjent verden av løgner og kriminalitet.